Jeg sitter ofte og tenker på hvor heldig jeg er som har fått livet i gave. Til tross for mye motgang i livet, er det veldig godt å få kjenne på takknemligheten. Jeg lever! Og jeg lever et godt liv! Jeg har folk rundt meg som bryr seg, og ikke minst…. Jeg bryr meg om meg selv.

Jeg tenkte jeg skulle snakke litt rundt akkurat det, fordi det har ikke alltid vært slik. Jeg har ikke alltid brydd meg om meg selv. Fordi jeg fortjente det ikke… Eller? 

Hva skjedde som gjorde at jeg ikke klarte å føle noen som helst for medlidenhet og kjærlighet for meg selv? Vel, jeg må selvfølgelig tilbake til barndommen for å finne svaret. Er det ikke der det starter? Det gjorde hvertfall det for meg. 

Men dette var ikke noe jeg visste selv. Jeg måtte få hjelp til å finne svaret. Det eneste jeg visste var at det var noe galt med meg, jeg var nedfor, negativ, slukte alt det negative som folk sa til meg rått. Trodde aldri på det de sa visst de gav meg positive tilbakemeldinger.

Skubbet den viktigste personen i livet mitt vekk, fordi jeg innerst inne visste at jeg ikke fortjente han i livet mitt. Heldigvis såg han det gode i meg, og valgte å holde ut. (Takk for at du valgte å være ved min side, min kjære kjæreste) Selv om jeg hadde forstått han godt om han hadde valgt å gå. Jeg var jo umulig å leve med… Jeg fortjente ikke noe positivt i livet. Fortjente jeg å leve? Nei, egentlig ikke. Ikke ifølge meg selv. 

Vel, tilbake til hvor det egentlig startet… Barndommen. 

Jeg ble født på Haukeland sykehus i Bergen Juni 1983. Hadde en Halvbror på 9 år. Ifølge foreldrene mine var jeg en snill baby med store brune øyne og lange mørke Bambi øyevipper.

3 år senere fikk jeg en bror til. Det skulle vise seg å ikke bli så lett for han. Han hadde Cerebral parese. Mye av tiden derfra gikk selvfølgelig til han. Han trengte ekstra oppfølging hele tiden, og jeg tok med en gang på meg ansvaret som snill storesøster som skulle passe på han og for all del ikke ta oppmerksomheten fra han. For han var tross alt syk, og jeg var så syndig at jeg fikk være frisk.

Allerede der startet det for meg. Jeg fortrengte mange følelser som jeg i ettertid har skjønt at alle barn har rett på å føle. Friske eller syke…. Jeg trengte også å føle kjærlighet fra mine foreldre, medlidenhet og støtte. 

Det er hvertfall slik det føles akkurat nå.
Jeg blir skremt av hvor fort alt kan snu… Fra å ha det bra og føle at livet smiler til en desperat kamp mot å ikke bli dradd ned i det store svarte hullet som jeg har klart å holde meg unna en stund nå. Og for en fin stund det har vært! Jeg vet at det er en kamp hver dag å holde seg over, men akkurat nå føles det som en kamp jeg ikke er villig til å ta. Jeg er for nærme. Hva gjør jeg? Jeg legger meg nedpå litt og håper at i morgen blir en bedre dag…

Nå har jeg hatt en lang pause fra å skrive. Jeg har rett og slett unngått å gå inn på bloggen. Jeg trengte å tenke godt gjennom om jeg skulle beholde den eller slette den… Det er få som vet om den, jeg skriver for det meste til meg selv. Og nettopp derfor har jeg bestemt meg for å fortsette. Det er viktig å sette ord på følelsene, og selv om det er litt skummelt å brette følelsene sine ut på nettet, skal jeg klare å fortsette. Om jeg kunne ha hjulpet noen i samme situasjon hadde det vært utrolig fint også.

Men uansett kan jeg alltid gå inn senere og lese hvordan min reise har vært. Det er viktig å huske at den har virkelig ikke vært lett… Og det er den fortsatt ikke. Det er en kamp hver dag…

Jeg føler at selv om jeg har hatt det ganske fint nå de siste mnd. kreves det veldig mye arbeid for å holde meg her og det skal veldig lite til før det bikker over igjen. Slik som det er nå, får jeg ikke noe psykologhjelp og jeg må klare meg mer eller mindre alene. Det er litt skummelt, og jeg er veldig redd for å falle tilbake i gamle spor.

Men jeg skal IKKE la det skje, jeg har endelig fått livet tilbake og jeg er lykkeligere enn jeg kan huske å ha vært på veldig lenge. Jeg kan endelig se meg i speilet og det er kjærlighet som møter meg. Det er en ubeskrivelig fin følelse.. Jeg har endelig godtatt meg selv. Og ja, jeg er god nok  

Bilder lånt fra den nydelige og inspirerende bloggen: stylehasnosize.com

Christina

Akkurat nå har det stoppet litt opp for meg. Jeg har jo som jeg nevnte litt tidligere fått en liten opptur ved hjelp av den profesjonelle hjelpen jeg har fått de siste mnd. Og den oppturen har vart nå i ca 2 uker. Og jeg både tror og håper at det ikke går nedover igjen.

Det har stanget nå en liten stund men det er vel bare å regne med. Fra nå av føler jeg at det er bare opp til meg. Jeg har fått verktøyet, så nå er det opp til meg å bruke det riktig.

Litt skummelt er det at den gode hjelpen jeg har fått snart tar en slutt. Men jeg skal klare å stå på mine egne ben. Det har jeg bestemt meg for.

Christina

Vi vet at masse skjer når vi er barn, vi blir født som et blankt ark og alt vi opplever opp gjennom blir skrevet inn. Noe sitter selvfølgelig mye bedre enn andre ting. Og av en eller annen grunn er det de negative tingene som sitter best. Akkurat som at de er lettere til å ta til seg.

Jeg vet at for meg var det tilfelle, og på slutten så var det så gale at jeg ble sint visst folk sa noe positivt til meg. Fordi jeg visste at de ikke mente det, og forsto ikke hvorfor de gadd å bruke tiden sin på å lyve til meg…

Jeg har lest en bok som heter de 4 leveregler. Det er en bok som broren min hadde bedt meg om å lese lenge før jeg tok steget og gjorde det. Han mente at jeg trengte det, og det hadde han rett i.

Det synes jeg er en veldig god bok, som jeg kjente meg veldig mye igjen i. Og i den sto det blant annet at om en var mottakelig for ordene som mobberene forteller deg, lager en sine egne regler om at det de fortalte deg er sannheten. Altså visst noen kaller deg for stygg. Lager du en regel i hodet ditt om at du er stygg og du tror på det.

Det var akkurat det som skjedde med meg. Og jeg har trodd på den regelen helt side den gangen. Jeg var 12 år da. I dag er jeg 29. Det er altså 17 år med en daglig regel om at jeg er stygg, ikke god nok for noen, mindreverdig osv.

Når jeg nå i voksen alder tenker tilbake på det, bli jeg oppriktig lei meg. Ikke fordi jeg ble mobbet, for det kunne ikke jeg hjelpe noe for. Men fordi jeg bestemte meg for å lage den regelen for meg selv. Og hver gang jeg såg meg i speilet, fortsatte jeg å mobbe meg selv.

Jeg skulle istedet ha fortalt meg det motsatte. Laget meg en regel om at jeg er god nok, jeg er vakker, jeg kan klare det jeg vil osv. Fordi det er det alle burde fortelle seg selv.

Livet er for kort til alle de negative tankene. Livet går forbi uten at en ser alt det vakre med det.

Fordi livet er virkelig vakkert! Så lenge en åpner øynene sine og ser det.

Christina

Hadde du spurt meg for 6 mnd siden hadde jeg sagt … Nei det tror jeg ikke. Jeg husker jeg sa det til psykologen min første gangen hun spurte meg. Men i dag…

Ja, jeg tror en kan forandre det. Det er en lettelse å kunne si det, ikke minst skrive det. Både for meg selv og for andre. Med mye god hjelp er jeg på vei, på god vei.

Før såg jeg noe negativt med alt og da mener jeg ALT. Og jeg forutså alltid ting og forventet det verste. Hverdagen min var fylt med sinne og frustrasjon. Jeg klarte ikke å fokusere på det positive i livet mitt. Utrolig slitsomt! Nå begynner jeg å føle meg mer positiv og jeg har mer energi i hverdagen.

Jeg ser lyset og jeg ser det godt. Jeg kravler meg opp fra det store og dype hullet jeg har vært nede i så altfor lenge.

Jeg er på vei opp. Endelig!

Christina